Opprinnelsen til kognitive læringsteorier

Opprinnelsen til kognitive læringsteorier føres gjerne tilbake til Wilhelm Wundt (1832-1920), som i 1873 publiserte boken Principles of Psychological Psychology. Der proklamerte han at psykologi er studien av menneskers tanker og følelsesliv og at psykologiske forskningsmetoder måtte vektlegge kontrollerte eksperimenter (Schunk, 2012). Den sentrale metoden til Wundt og hans medarbeidere var introspeksjon, som vil si at forskere observerer sine egne mentale prosesser (for eksempel persepsjon, reaksjonstid, verbale assosiasjoner) under strenge kontrollbetingelser.

Kognitiv læringsteori slik vi kjenner den i dag, ble til i perioden mellom 1950 og 1970. Da vokste det frem en moderne kognitiv psykologi som gradvis tok over hegemoniet fra behaviorismen, som var den dominerende i første halvdel av det 20. århundre. Det er flere bidrag fra 50- og 60-årene som senere har vist seg å få stor betydning for hvordan vi betrakter læring i dag, blant annet Jean Piagets teori (1952) om kognitiv utvikling.

Jean Piaget

Jean Piaget (1896-1980) var sentral i utviklingen av vår forståelse av hvordan menneskelige tankeprosesser kan foregå. Det er interessant å merke at Piaget opprinnelig var erkjennelsesteoretiker og biolog. Som vitenskapsmann var han opptatt av tilpasning for alle former for liv. Det at biologisk endring kan forklares som adaptasjon (tilpasning) til omgivelsene, inspirerte ham når han utviklet sine teorier om barns læring og utvikling.

Barnets kognitive utvikling

Ifølge Piaget var kognitiv utvikling avhengig av fire faktorer: biologisk modning, erfaringer med fysiske omgivelser, erfaringer med sosiale miljø samt equilibration eller likevekt (Schunk, 2012). Mens de tre første er selvforklarende, refererer den sistnevnte til en biologisk drivkraft for å skape optimal likevekt mellom individets kognitive skjema og omgivelsene. Kognitive skjema kan her forstås som individets forståelse og kunnskapskonstruksjoner. Hvis en person opplevde en kognitiv konflikt (kalt disekvilibrium) - dvs. at den ytre verden ikke stemte overens med eksisterende kognitive skjema (kunnskap og omfatninger) - hadde personen to muligheter: enten å tilpasse virkeligheten til sin eksisterende struktur (kalt assimilasjon) eller rekonstruere sine kognitive skjema basert på den ytre virkeligheten (kalt akkomodasjon). Sistnevnte scenario innebar at personen endret sin oppfatning eller idé. Assimilasjon og akkomodasjon, som komplementære prosesser og erfaringer som utfordret eksisterende skjema, ble betraktet som viktige for at læring skulle finne sted.

Piaget mente for øvrig at barns kognitive utvikling fulgte fastsatte faser. Ifølge ham lærte barnet først å koordinere sine fysiske bevegelser. Dette utgjorde det sensomotoriske stadiet (fra fødsel til 2 år). Det andre utviklingstadiet ble kalt det pre-operasjonelle stadiet (fra ca. 2-7 år). Barnet var fortsatt ikke i stand til å danne abstrakte begreper, var ganske egosentrisk og måtte ha konkrete gjenstander for å kunne tenke og handle. Det var først i løpet av det tredje utviklingsstadiet - det formell-operasjonelle stadiet (ca. 11-12 år+)- at den unge personens evne til å løse abstrakte problemer og mestre begrepssystemer nærmet seg. Det sentrale poenget er at hvert stadium involverte en kvalitativ annerledes, høyere utviklet og mer kompleks form for tenkning.

Se en film Piagets barns kognitive utviklingsfaser

Piaget forhold seg til læring som et individuelt fenomen. Utvikling skjer i individet, men omgivelsene har stor betydning for menneskets mulighet til å lære og å utvikle seg. Utvikling kjennetegnes av økende selvregulering - som kan forstås som evnen til å tenke over egen tenkning (metakognisjon) og til å endre egne tanker, følelser og handlinger.

Piaget forklarer Piaget

>

Piagets arv

Teoriene til Piaget har hatt stor innflytelse på pedagogisk tenkning, og de preger fortsatt vårt utdanningssystem, særlig når det gjelder vekten på elevaktive undervisningsformer. Men de har også blitt utsatt for kritikk. Et av kritikkpunktene var at han baserte sin egen forskning på middelklasseelever i Genève, og skrev om sine resultater som om de var gyldige for alle barn - uansett kulturell og sosial bakgrunn. I tillegg er hans stadieteori blitt sterkt kritisert. For det første har nyere forskning vist at stadieteorien ikke har vært holdbar. Og sist, men ikke minst, har han også mottatt kritikk fra de sosialt orienterte læringsteoretikerne.

Jerome Bruner

En annen, helt sentral teoretiker på dette læringsteoretiske feltet var Jerome Bruner (1915-2016). Et sentralt begrep for læreren hos Bruner er scaffolding, som beskriver den måten en lærer støtter og guider eleven underveis i læringsprosessen og tilpasser sin støtte til elevens prosess, for til sist å "slippe helt". Metaforen for et stillas (scaffold) gir et veldig fint bilde på denne prosessen.

I videoen forklarer Bruner litt av sin kognitivistiske læringsteori.

Video: Kognitivisme forklart

Odd Eriksen kommenterer sammenhengen mellom kognitivisme og IKT i læring

Kognitiv læring, oppsummert

Aktivitetsorientert undervisning som bygger på elevenes forkunnskaper
Læreren tilrettelegger for og organiserer aktiviteter der elevene individuelt løser problemer og utfordres i sin forståelse av ulike fenomener
Elevene arbeider aktivt med oppgaver som bygger fundamenter for utvikling av tankeprosesser
Kognitivistene er opptatt av tankeprosesser som skaper kunnskap ut av informasjon og hvordan minnefunksjonene hjelper oss til å bevare kunnskapen
Individuelt arbeid med vekt på dybde og refleksjon og begrepsutvikling
Vurdering fokuserer på elevenes forståelse

Kilder

Schunk, D. H. (2012). Learning theories an educational perspective sixth edition. Pearson.

Wittek., L. & Brandmo., C. (2014). Ulike tilnærminger til læring - et historisk riss. I JH Stray & AL Wittek (red.). Pedagogikk. En grunnbok, 321-338.