Læring er et komplekst forskningsfelt. Og læring er ikke alltid ensbetydende med undervisning.

Ifølge Säljö (2016) blir begrepet læring brukt i mange forskjellige sammenhenger. For eksempel, noen lærer seg å spille tennis, gå på hendene og svømme, mens andre ikke gjør det. Vi lærer å lese, skrive og regne, samt å bruke ulike målesystemer og en mengde begreper fra forskningen, som hjelper oss med å forstå eksempelvis natur, samfunn og historie. Vi lærer oss også mer subtile ting, som å ta hensyn til hverandre, å ha et demokratisk sinnelag, å ha en følelse for rettferdighet og å ta ansvar for vårt eget og våre medmenneskers liv. Alle disse sammenhengene kan beskrives som læring. Forståelsen av begrepet kan hjelpe oss med å forstå hva som menes med det.

Uenighet om hva læring egentlig er

Blant forskerne råder det uenighet om hvordan fenomenet læring skal forstås. Læring er et fenomen som kan beskrives på mange ulike nivåer. Læring er et sammensatt fenomen som ikke kan reduseres til noe enhetlig. Det påpekes at det er umulig å fange hva læring betyr i én definisjon. Vi kan gi eksempler på hva læring kan være, men utfordringen er å se hva som er felles for de ulike eksemplene, om det i det hele tatt finnes noen fellestrekk. Det som gjør det hele mer komplisert, er at læring er utfordrende å observere. Det er vanskelig å ta på læring. Læring er ikke et fysisk objekt som man kan peke på og plukke fra hverandre. Uenigheten går eksempelvis på hvordan man måler læring, og når man vet at læring har skjedd. Ettersom læring er påstått å være usynlig, må vi derfor trekke konklusjoner om hvordan læringen skjer ut fra observasjoner av hva mennesker gjør eller sier.

Imidlertid et det én ting som er viktig: Læring er ikke det samme som undervisning. Undervisning kan planlegges ved hjelp av læreplaner og læringsressurser, den kan organiseres på ulike måter, og den kan gjennomføres på en mer eller mindre vellykket måte, men undervisning forårsaker ikke læring i kausal eller en årsakslignende forstand. Det betyr at man ikke nødvendigvis lærer noe når man deltar i undervisning. Læring er en konsekvens av menneskers aktiviteter og erfaringer, og læring krever et personlig engasjement i situasjonen.

Pettersen (2005) mener at en av didaktikkens og pedagogikkens hovedanliggende er å analysere, kartlegge og reflektere over hvilke betingelser i forholdet mellom læring og undervisning som fremmer eller hemmer god læring. Derfor bør undervisere stille gode spørsmål som utfordrer våre grunnleggende forestillinger om hva læring egentlig er. For eksempel, hvordan skjer læring og hva er det grunnleggende som ligger bak i en undervisningssammenheng? Hvilke faktorer og betingelser er viktig for å fremme god læring gjennom bruk og organisering av undervisning? For å kunne besvare slike spørsmål forklarer Pettersen at både pedagogikken og didaktikken har henvendt seg til læringspsykologien for inspirasjon. Læringspsykologien har vært en viktig teoretisk inspirasjonskilde for å forstå og begrunne elevers og studenters persepsjon, tenkning og motivasjon.

Det er vanlig å skille mellom fire ulike perspektiver på læring:

1. Behavioristiske læringsteorier
2. Kognitive læringsteorier
3. Konstruktivistiske læringsteorier
4. Sosiokulturelle læringsteorier

Ulike antakelser om læring i læringsteoriene

Imsen (2020) forklarer at skillene mellom behavioristiske, kognitive, konstruktivistiske og sosiokulturelle læringsteorier er antakelsene de gjør om læring og kunnskap. Behavioristiske læringsteorier er opptatt av å forstå betingelser for endring av atferd. Vurdering for om man lærer kommer fra endring i selve atferden. Kognitive læringsteorier antar at læring skjer ved at man kan gjøre koblinger og se sammenhenger og lage et større bilde som leder fram til en forståelse av noe. En slik tilnærming til læring vektlegger at den lærende utvikler mentale bilder og forståelsesrammer. Konstruktivistiske læringsteorier legger mer vekt på de sosiale prosessene som leder fram til å se sammenhenger og forstå det store bildet. Sosiokulturelle læringsteorier er opptatt av å forklare at læring skjer i samspillet mellom språk, kommunikasjon, materielle aspekter og er knyttet til større kulturelle sammenhenger.

De ulike læringsteoriene har også ulike antakelser om hva læring og kunnskap er og hvordan det blir til. For eksempel, noen av forklaringsmodellene antar at det finnes objektive strukturer av kunnskap «der ute» som enkelt kan overføres mellom underviser og den lærende. Andre læringsteorier bygger på antakelsen om at kunnskap blir til som del av en sosial konstruksjonsprosess der underviser og lærende tolker og forhandler om meningen over noe som blir til kunnskap. Grensene mellom de ulike læringsteoriene kan være overlappende. For eksempel, noen forskere vil kanskje hevde at kognitive læringsteori også baserer seg på en prosess av sosial konstruksjon og at deltakelse i sosiale prosesser er minst like viktig for å kunne danne seg et bilde av en større helhet av noe. Dermed er grensene mellom de ulike læringsteoriene ikke absolutte, men kan skille seg mellom at læring skjer enten ved overføring, tilegnelse og deltakelse i læreprosesser (Pettersen, 2005; Säljö, 2016).

Litteratur

Imsen, G. (2020). Elevens verden : innføring i pedagogisk psykologi (6. utgave. ed.). Oslo: Universitetsforlaget.

Pettersen, R. C. (2005). Kvalitetslæring i høgere utdanning : innføring i problem- og praksisbasert didaktikk. Oslo: Universitetsforl.

Säljö, R. (2016). Læring: En introduksjon til perspektiver og metaforer. Oslo: Cappelen Damm akademisk.