7.2.6 Læringsteorien konstruktivismen (1:2)
Konstruktivisme fremhever at læring skjer ved aktiv deltakelse og konstruksjon av kunnskap.
Forskere diskutere om konstruktivisme er en læringsteori eller et kunnskapssyn. For eksempel, Imsen (2020) påpeker at noen av ideene og begrepene er mer orientert mot politisk idéhistorie, mens andre hevder at konstruktivisme kan deles opp i individuelle og kollektive perspektiver på læring. Piagets kognitivisme er gjerne trukket fram som et individuelt perspektiv på konstruktivisme fordi læringen er et individuelt anliggende, mens Lave og Wengers perifer legitim deltakelse eller situert læring er en kollektiv konstruktivisme fordi teoretiseringen over læringen befatter flere personer (Pettersen, 2005). Dessuten, det er vanlig at læringsteorier som tilhører kognitiv og sosiokulturell læringsteori kan plasseres i den konstruktivistiske læringsteoritradisjonen. Bruners kognitive tilnærminger til læring og Vygotskisjs sosiokulturelt læringsperspektiv er eksempler på det. Med andre ord, konstruktivisme trekker på flere teoretiske perspektiver og inspirasjonskilder og er ikke en omforent teoritradisjon.
Konstruktivisme forutsetter at den lærende aktivt konstruerer kunnskap gjennom å engasjere og gjennomføre aktiviteter og bruker subjektive prosesser for å forstå og tolke. Når dette gjøres, skjer læring. Konstruktivismen spiller på forskermetaforen; den lærende formulerer forskningsspørsmål, bruker ulike metoder til å undersøke spørsmålet, og gjør deretter en analyse som besvarer spørsmålet. Den lærende tolker og reflekterer som bidrar til å skape et bilde, en prosess som leder til læring. Det er ikke uvanlig å finne nevnte mønstre i prosjektbasert læring eller i elev og/eller studentaktive undervisningsmetoder i skolen og høyere utdanning. Forskere vil også påpeke at læringen ikke trenger å være individuell, men aktiv deltakelse og forståelse skapes gjennom erkjennelse og tilegnelse av kunnskap samme med andre. Det er ikke uvanlig at ulike former for samarbeidslæring plasseres innen et konstruktivistisk læringssyn. Pettersen (2005) forklarer også at konstruktivistiske perspektiver vil fremheve at ulike kontekster spiller en viktig rolle for hvordan den lærende lærer, som for eksempel kontekstuelle faktorer som språk, kultur og teknologi.
Deweys learning by doing
Imsen (2020) påpeker at John Dewey kan regnes som konstruktivismens «far». Säljö (2016) forklarer at Dewey var en sentral skikkelse innen amerikansk pragmatisme og skrev en rekke bøker og involverte seg i spørsmål om skolens rolle i samfunnet. I tillegg hadde Dewey en rekke verv og var en bidragsyter i den offentlige debatten om viktige samfunnsspørsmål om hvordan det amerikanske samfunnet skulle respondere på samfunnsutviklingen som var dominert av industrialisering, globale folkeforflyttinger, nye innovasjoner, og revolusjonerende ideer innen vitenskapen. Amerikansk pragmatisme stilte seg kritisk til hvordan kunnskap ble forklart og brukt i den amerikanske skolen. For eksempel, skolen lærte barn statisk kunnskap og baserte seg på å overføre denne fra lærer og bok til elever uten noen videre bearbeiding. Dette førte til at barn og unge ikke kunne se relevansen i læringen og undervisningen. Skolen hadde et tradisjonelt syn på undervisning. Deweys involvering i denne diskusjonen ga grunnlaget for å formulere et annet kunnskapssyn og pedagogisk perspektiv. Säljö forklarer hvordan Dewey stilte seg tvilende til skolens rolle og dannelsesideal om å forberede unge til livet som kommer. Dewey mente at verdien i læring og utdanning er at man må være forberedt på å lære hele livet og bli demokratiske borgere. På et vis, Dewey argumenterte for et livslangt læringsperspektiv. For at utdanningen og det man lærer skulle ha verdi, så bør aktivitetene være innrettet slik at barn og unge forstår verdien av dem, i tillegg at de skjønner at det de lærere har relevans og kan brukes til noe.
Dette ga blant annet grunnlaget for å formulere en av Deweys kjente formuleringer, «learning by doing», som ofte trekkes fram som en konstruktivistisk tilnærming til læring. Dette kan vi enkelt forstå som å lære fra egne erfaringer og bearbeide dem i handling. Säljö (2016) forklarer at learning by doing tar for seg å lære ved å gjøre. Den lærende lærer gjennom å gjøre aktiviteter eller gjennomføre hands-on-erfaringer. Når undervisningen og læring er tilrettelagt på denne måten fører det til forståelse. Pettersen (2005) beskriver at Dewey avviste den tradisjonelle læringssituasjon i skolen. Læringen bør ikke skjer gjennom klassisk overføring av kunnskap fra lærebok til den lærende. Istedenfor må læringen være tilrettelagt slik at den lærende er søkende etter det nye og tar til seg ny kunnskap gjennom utprøving og refleksjon av det nye igangsatt gjennom aktiviteter. Learning by doing har elev- og studentsentrert læring i fokus. Problemløsning (eller problembasert læring) står sentralt i Deweys pedagogiske tenkning. For å kunne mestre nye problemer eller utfordringer, mente Dewey at den lærende burde anvende undersøkelsesmetoder. Den lærende kan lære på samme måte som en forsker jobber for å forstå et fenomen. Her må den lærende arbeide systematisk i en prosess. Man stiller kritiske, hva-, hvorfor- og hvordan- spørsmål, og kartlegger problemet gjennom bruk av ulike metoder. Resultatene blir analysert og den lærende forsøker å designe en løsning. Når man jobber i en slik undersøkelsesprosess, foregår konstruksjon av kunnskap. Læring skjer. Pettersen forklarer at Deweys learning by doing er en individualistisk konstruktivisme der man antar at den lærende konstruerer kunnskap og lærer gjennom i sterk og tett samhandling med sine sosiale omgivelser.
Litteratur
Imsen, G. (2020). Elevens verden : innføring i pedagogisk psykologi (6. utgave. ed.). Oslo: Universitetsforlaget.
Pettersen, R. C. (2005). Kvalitetslæring i høgere utdanning : innføring i problem- og praksisbasert didaktikk. Oslo: Universitetsforl.
Säljö, R. (2016). Læring: En introduksjon til perspektiver og metaforer. Oslo: Cappelen Damm akademisk.