(Bilde: Grafisk framstilling av figur som krysser av på en sjekkliste, bilde laget av Peggy und Marco Lachmann-Anke fra Pixabay)

I nettkurs gis det muligheter til å anvende et stort antall vurderingsformer.

Valg av vurderingsformer og definering av vurderingskriterier er også en del av læringsdesignarbeidet i nettkurs eller å lage et nettbasert undervisningsopplegg. Vi kan definere vurderingsformer som en metode for å vurdere elevens eller studentens prestasjoner. Den vanligste vurderingsformen de fleste kjenner til kan være en prøve eller eksamen. Andre vurderingsformer kan være muntlig eller skriftlig tilbakemelding på innleveringer. Du kan benytte deg av mange vurderingsformer i nettkurs eller i nettbaserte undervisningsopplegg. Vurderingsformene kan være enkle eller komplekse. Dette kan være enkle test-deg-selv-quizer med automatiserte tilbakemeldinger eller skriftlige tilbakemeldinger fra underviseren på en refleksjonsoppgave. I tillegg kan de brukes flere ganger slik at elever og studenter har anledning til å vurdere utviklingen på sin egen læring.

Pettersen (2005) argumenterer for at eksamen i høyere utdanning (og kanskje prøver i skolen) er den mest brukte vurderingsformen. Eksamens sterke posisjon i høyere utdanning gjør at studentens fokus og læringsarbeid er rettet mot den, noe som kan gå på bekostning av å organisere gode læreprosesser. Når eksamen troner som viktigste vurderingsform får den en klart definert rolle. Eksamen danner grunnlag for kontroll, rangering og sertifisering av studenters kunnskaper og ferdigheter. Studentens læringsstrategier og studieinnsats innrettes også mot eksamen. For eksempel, det er ikke uvanlig at studenter fokuserer på å pugge fagstoffet og kan ha ujevn arbeidsinnsats igjennom semesteret. Man observerer et kjent mønster, intensiv eksamenslesing ukene før eksamen. Denne læringsstrategien kan føre til overflatelesing og pugging enn at studenten fokuserer på forståelse og meningskonstruksjon av faget, ifølge Petersen. Derfor har det blitt viktig å bryte med eksamens sterke posisjon slik at studenter kan få en utviklingsorientert vurdering som tar utgangspunkt i situasjonen som studenten til enhver tid befinner seg i.

Vurdering og vurderingsformer vil bli gjennomgått i modul 3

En løsning kan være å benytte seg av både summativ og formativ vurdering og se dem i sammenheng. Summativ vurdering kan vi definere som bedømming av studentens læring som finner sted til slutt i et læringsløp. Summativ vurdering skal kontrollere studenters læring. Dette kan for eksempel være eksamen eller tentamen. Formativ vurdering kan vi definere som en vurdering av studentens læring som foregår underveis i læreprosessen. Formativ vurdering har ikke som mål å kontrollere studentens læring, men den skal virke læringsfremmede på læringsarbeidet. Underviseren kan benytte formativ vurdering til å undersøke om studenter har forstått eller misforstått noe. Formativ vurdering er også en anledning for å gi tilbakemeldinger på hva studenten bør jobbe med eller forbedre i sine forberedelser til eksamen. Vurderingsformen bør i liten grad være utøvd som kontroll for å vise til feil og mangler, men praktiseres etter prinsippet etter hva som har forbedringspotensiale.

Med andre ord, formativ vurdering legger opp til tilbakemeldinger til studenter underveis i læreprosessen. Spørsmålet er da hvor ofte studenter skal få tilbakemelding. En vanlig formativ vurderingsform i høyere utdanning, for eksempel, er at studenter kan få en tilbakemelding fra underviser på en innlevering. Dette kan være et essay om et bestemt tema. Det er opplagt at volumet på tilbakemelding, om det skal gjøres stort og bredt, fører til konsekvenser. For det første, det er ressurskrevende. Det tar tid å lese igjennom studentarbeider og antall studenter i faget du underviser i avgjør innsatsen. For det andre, det fører til større engasjement i læringsaktiviteter, både fra underviserens og studentens side. Spørsmålet er hvor mange læringsaktiviteter du skal ta med i designet av ditt nettkurs som krever vurdering og størrelsen på vurderingsarbeidet som skal gjøres.

Litteratur

Pettersen, R. C. (2005). Kvalitetslæring i høgere utdanning : innføring i problem- og praksisbasert didaktikk. Oslo: Universitetsforl.