Å fortelle en god historie er en kunst som er vanskelig, men som kan ha stor betydning. Teksten på denne siden handler om historiefortelling i seg selv, mens vi på de neste sidene vil gå inn på ulike designprinsipper knyttet til historiefortelling du kan bruke når du skal lage din storyboard og videoproduksjon.

Hvordan skaper du god historiefortelling? Regissør og filmkonsulent Sirin Eide gir råd.

Regissør og filmkonsulent Sirin Eide gir deg tips om hva en god fortelling bør inneholde. En fortelling bør

ha et overraskende element
vekke gjenkjennelse
spille på nysgjerrighet
ha med noe som er annerledes (kuriøst eller originalt)

Fortelle en historie

Hva er viktig å tenke på når du skal fortelle en historie - dette er en kort sjekkliste:

Skaff oppmerksomhet raskt (begynn historien der hvor publikum er kan være et godt tips)
Fokuser på hovedperson (personaliser slik at publikum føler og gjenkjenner seg eller andre i personen)
Vis problemer og barrierer som står i veien for ønsker/mål (karakterene i historien vil ha noe eller oppnå noe)
Hva vil du publikum skal gjøre? Identifiser hvilke handlinger du ønsker de skal gjøre eller identifiser hvordan de skal hjelpe. På slutten av historien skal publikum føle at de ønsker å hjelpe (skal de investere, har de «kjøpt» ideen, er de klar til å «trå til»)
Ikke lag historien(e) for lang(e)

Fortell historier strategisk

i innledningen for «å varme opp»
i midten for å markere
i slutten for å summere og få publikum til å handle

Etter historien er fortalt bør publikum kunne fortelle hva du historien omhandlet ved hjelp av bare et par setninger.

Historie = situasjon/ønske + hindringer/komplikasjoner + løsning

Vi har historier rundt oss hele tiden enten vi er de bevisst eller ikke. De gjør at vi føler oss i live, inspirerer oss til å bli mer enn vi ville gjort ellers – de rører oss. Vi forteller og tar imot historier – vår appetitt er en refleksjon av det menneskelige behovet for å forstå mønstre i livet, ikke så mye intellektuelt – mer som en personlig, emosjonell opplevelse.

Å lære hvordan man skal fortelle en historie kan ikke garantere at du når sannheten, men kan hjelpe deg med å få kontakt med ditt publikum og gjøre det du skal si mer minneverdig. Å fortelle historier framfor å presentere vil derfor gjøre at du lettere kan oppnå det du ønsker også i forretningslivet – det er de samme prinsippene som gjelder.

Historiefortelling er ikke lett, men å lære grunnelementene kan hjelpe oss videre. Etter å ha lært disse prinsippene blir oppgaven å overføre disse til noe spesifikt med et konkret mål. Spør deg selv;

Hvem er mitt publikum og hva er målet med min historie? (Skal jeg overtale noe til å investere, skal jeg selge en ide til kollegaer, skal jeg inspirere andre osv). Vi må ikke bare ha et mål eller mening med historien klart – vi må også kjenne vårt publikum – og vi må ha et gjennomgående tema (en rød tråd) i det vi ønsker å formidle.
Tema er det som gir svaret på spørsmålet; hva handler denne historien om. Svaret kan ikke være et overfladisk «dette hendte og så hendte det». Tema er hjertet i historien, budskapet – en historie uten tema gjør at publikum spør «ja, og så da»… Tema er det som beskriver hvordan og hvorfor vi får endringer i livet mellom begynnelse og slutt i historien. Selv om man må ha et tema (ellers forlater publikum historien med en tom følelse) er det også mulig å overfokusere – man presser det på publikum. For å unngå denne fellen; start med historien og ikke start med tema. Tema vil framkomme av seg selv etterhvert – og gjør det ikke det må du tenke over hvorfor du i utgangspunktet ville fortelle denne historien (kan gjerne utkrystallisere seg gjennom ord som mot, sannhet, avhengighet, lengsel, håp og død):
Historisk ståsted: Vi har en forhistorie som gjør oss stolte, og vi ønsker å opprettholde vår høye standard også i nåværende situasjon
Krise: vi må reagere på farene vi står foran (var aktuelt nå i forbindelse med coronapandemien; vi må gjøre endringer pga dette og det er tema for det jeg nå sier – er bakgrunn for det vi nå gjør)
Skuffelse: vi tok en beslutning på den beste informasjonen som var tilgjengelig, men nå ser vi at dette ikke var den rette beslutningen og vi må prøve noe annet
Mulighet: vi vet noe vi ikke visste tidligere, dette gir oss nye muligheter hvis vi reagerer (raskt)
Skillevei: vi har gjort det bra slik vi har holdt på, men nå har vi fått et nytt valg og må bestemme oss for hvilken retning vi skal ha framover
Utfordring: andre har oppnådd utrolige ting, har vi det i oss å gjøre det samme
Varsel: selv om det ser ut til at alt går bra har vi et alvorlig problem å løse opp i
Eventyr: vi vet at det å prøve noe nytt er en risiko, men det er bedre å ta en sjanse enn å bli stående stille
Ordre: vi har blitt fortalt at vi skal gjøre dette, så nå skal vi finne ut hvordan vi skal gjøre det
Revolusjon: vi er på vei mot stupet hvis vi ikke radikalt endrer det vi gjør i dag («hard endringsledelse» hvor man må ta radikale endringsvalg)
Evolusjon: hvis vi ikke henger med i utvikligen vil vi bli liggende bak (det hjelper ikke å fortsette med å gjøre det vi alltid har gjort, vi må følge med i tiden)
Visjon: hvis vi bare kan se våre muligheter så kan vi gjøre det til vår virkelighet (ingenting er umulig, ikke fokuser på problemer/hindringer, innovasjon)

Karakterene

Karakterene er sentrale i historien. Historiefortelleren må bringe karakterene til live og få andre til å bry seg om dem. Når man kjenner seg igjen i dem får man plutselig og instinktivt lyst til å oppnå det samme..Sterke karakterer trenger å ønske noe, og fortellerne må identifisere dette og kommunisere det på en slik måte at publikum forstår. Noen ganger er ønskene konkrete (penger, kur for sykdom) og andre ganger abstrakt (kjærlighet, ønske om personlig utvikling). Historier om noen som ikke ønsker noe, som ikke kan ta beslutninger – slike historier kan ikke bli fortalt, karakteren må gjøre en forskjell med sine handlinger. En enkel test; spør hva er risikoen, hva taper man om man ikke får det man vil. Mer spesifikt; hva er det verste som skjer om karakteren ikke når sine mål eller får oppfylt sine ønsker? Hvis spørsmålene ikke kan bli besvart på en god måte er det et problem med historiens kjerne (da har man ikke noe budskap).

Den fineste skrivekunsten (sies det) er den som ikke bare avslører folks sanne natur, men også endringer i denne – både bedre og verre…Å velge karaktere som står under press vil hjelpe publikum med å forholde seg til karakteren og knytte bånd. I tillegg til å identifisere karakterens ønsker må man først og fremst presentere karakterens mer stereotypiske kvaliteter – men det som er mest interessant er de unike kvalitetene (i markedsføringen ser man dette spesielt i forhold til å bruke kjente personer til å promotere produktene.

Handlingen

Handlingen er nøkkelelement i en godt fortalt historie, enten det er en film, roman, novelle, dokumentar – eller om det er en enkel fortelling som blir fortalt rundt middagsbordet eller på personalsamlingen. Hva skal man ta med, hvilke handlinger skal følge før og etter andre handlinger – det er å navigere i et ukjent og farlig terreng hvor man blir konfrontert med mange forskjellige muligheter, og så skal man velge rett vei. En god handling får publikum interessert og engasjert – de lurer på hva som skal skje, det er sekvensene av handlingene som til slutt avslører det dramatiske spørsmålet i historien.

Hvordan lager man en god handling? Akkurat som å «tegne» karakterene krever en god handling at man identifiserer og forstår høydepunktet i historien eller den ene tingen historien er om (leve eller dø, finne sin familie, oppleve kjærlighet). Dette ene dramatiske spørsmålet er sentralt i enhver historie. Det er slike spørsmål som får oss til å fortsette å lese i boka eller engasjere oss i historien; vi må finne ut hva svaret skal bli. Svaret er ikke alltid et ja, det kan bli nei – kanskje t.o.m et kanskje….

Det er tre hovedelementer i det å lage en handling;

Hovedkarakteren og hans/hennes mål

Konflikten

Oppbygging

Hovedkarakteren er den nøkkelspørsmålet handler om – akkurat som begjær/ønske er essensiell for enhver karakter er det også nødvendig i handlingen.

Hva hovedkarakteren ønsker er målet – eller svaret på nøkkelspørsmålet.

Konflikten er hindringen som hindrer hovedpersonen i å nå sitt mål.

Den klassiske strukturen rundt en handling er; hovedpersonen kjemper kontinuerlig mot ytre hindringer i en konsistent virkelighet for å oppnå sitt mål/sine ønsker – og slutten medfører absolutte og irreversible endringer.

Alle historier har en begynnelse, en midtdel og en slutt – og man må sørge for at alle disse delene er med.

Begynnelsen burde man komme ganske raskt gjennom – publikum vil komme til det som er interessant; nemlig handlingen. Begynnelsen må sørge for tre ting;

1. plassere leseren i midten av handlingen,
2. leseren må få nok bakgrunnsinformasjon og
3. man må presentere nøkkelspørsmålet.

Midtdelen av historien tar opp det meste av plassen i den hensikt å gjøre tre ting;
1. karakterene og situasjonen som vi bli introdusert for i begynnelsen må utvikles,
2. kjernen i handlingen skjer her og
3. det aller viktigste; det er her hovedpersonen finner sin vei blokkert om og om igjen av hindringer på vei mot målet og kreftene som hindrer blir stadig mer kraftfulle. Hovedhindringen skaper sterke endringer i hovedpersonens liv, og han/hun må reagere på episodene. Dette fanger publikums nysgjerrighet og de blir motivert til å finne svaret på nøkkelspørsmålet. Slike handlinger finner gjerne sted i den første fjerdedelen av midtdelen – så disse bør komme så fort som mulig (men ikke før det er naturlig). Slutten av historien er ofte den korteste delen, men den spiller en viktig rolle; man sparer det beste til slutt – det er her vi skl få den tilfredstillende opplevelsen. Slutten deles inn i krise, klimaks og konsekvens.

Hva slags ståsted/synsvinklel skal man velge når man forteller historien?

Jeg-form

Andreperson

Tredjeperson

En mulighet er jeg-formen. Dette gir fordelen av intimitet siden det ikke er noen mellomperson mellom publikum og den som forteller.

Man kan umiddelbart få en følelse av hovedperson og hans/hennes personalitet. På den andre siden kan man begrense perspektivet hvis ikke historien også gir rom for en forteller eller andre personers perspektiv.

Å bruke andreperson er mer utfordrende, men er en måte å dra publikum inn i historien (publikum er du) – det kan være at man kan bruke mer subtile poeng.

Bruk av tredjepeson gjør at man kan se historien fra flere vinkler; informasjonen kan bli tolket på ulike måter av en eller flere karakterer.

Når du forteller en historie er en av de eldste reglene; vis – ikke fortell (dette med at et bilde sier mer enn tusen ord er en grei metafor her også). Det betyr at man må dramatisere, man må kommunisere visuelt. De beste fortellingene viser karakterene og deres sanne side, hva de har på seg, hvem familiene og hvordan omgivelsene er (eks hvordan er været). I tillegg til å visualisere kan man også bruke andre virkemidler som aksent (hvordan karakteren snakker), lyder (hylende sirener – kan man skape en følelse av fare) og lukt (duften av…) Den beste måten å fange publikum er gjennom å bruke slike typer beskrivelser – at man «bruker» flere sanser. Jo mer spesifikk, jo bedre. På den andre siden skal man ikke overdrive… En av fallgruvene er å bruke klisjeer – de har blitt brukt så mange ganger at de gjerne blir meningsløse.

Hvor handlingen utfolder seg er også viktig, publikum/leser må kunne orientere seg i en verden. Første steg er å skape en liten, kjent verden. Dette hemmer ikke kreativiteten, det inspirerer. Alle gode historier finner plass i en avgrenset, kjent verden. Det er fire dimensjoner man kan bruke for å gjøre verdenen kjent for mottaker;

tidsperiode (samtid, fortid, nåtid),
lengde (i hvor lang tid av karakterenes liv foregår den, fødsel til død, noen måneder/timer/år),
lokalisering (geografisk, byer, gater, bygninger, rom , planet) og
nivå på konflikt (personlig, institusjonelt, omgivelser, miljø)

Tema

Gode tema er enkle og ofte personlige. En av utfordringene er først og fremst å finne en historie. Den enkleste måten er å stille spørsmål og intervjue folk, lage en historiebank.Hvis man ønsker å endre en presentasjon til en fortelling må man først og fremst igang med å stille spørsmål – men bedrifter vil gjerne presentere en rosenrød fortelling og kjempe imot å fortelle om sitt «skittentøy», problemer osv. Dette vil de helst feie under teppet. Mange vil også si «jeg har ikke noen historie å fortelle». En historieforteller må få disse problemene fram og så vise hvordan man kommer over dem.

Noen tips er;

dersom de sier de ikke har en historie nikker du bare og fortsetter å spørre – de vet gjerne ikke selv at de faktisk har noe interessant å fortelle (prøv videre)
intervjuobjekt må fortelle i jeg-form (ikke i vi-form, vi-form gjør det vanskeligere å være presis og finne ut akkurat hvorfor ting ble slik og så)
se etter sårbare øyeblikk (dette kan gi empati og gjøre historien mer autentisk – og når folk deler slike minner gjør det gjerne at publikum har lettere for å tro dem)
let etter ting som kan siteres (var det akkurat slik det ble sagt? finn nyanser)
let etter detaljer (nyanser gjør historien mer levende- hva hadde man på seg, hvordan var været, hvordan var omgivelsene – øker autensitet)
vær en tidsreisende (oppfordre til å tenke både fortid, nåtid og framtid – lag en tidslinje og be om at man setter inn viktige hendelser, dette gjør at nye historier gjerne kommer til overflaten. Når man fantaserer om framtid kan man gjerne hente moral fra historier i fortid og vise; hvis vi kunne gjøre mer av dette skal vi også klare dette her i framtiden).

Slike fortellinger gjør at du (som historieforteller) blir sett på som en spennende og dynamisk person. Ironien er at det som gjør livet verdt å leve ikke kommer fra den rosenrøde siden, energien kommer fra de mørkere sider og det som gjør at vi lider – kampen mot negative krefer gjør at vi lever mer… Historiefortelling er å forstå seg selv – og gjennom dette sette mer pris på andre gjennom alle deres god-mot-ond-kamper.

Noen avsluttende spørsmål

Hvem er hovedpersonen? (du må ha noen til å drive handlingen akkurat som en bil trenger sjåfør)
Hvordan fanger du publikum (beskrivelse av plassering, omstendigheter, premisser man forstår og øyeblikkelig identifiserer)
Hva gjør det interessant? (gapet mellom hva vi tror vil skje når vi går til aksjon og hva som faktsk skjer)
Hvor er konflikten? (også i komedier er det konflikt)
Har du inkludert detaljer? (en enkel detalj kan spare deg for å skrive en lengre forklaring, detaljene gjør det mulig å visualisere både karakterer og omgivelser)
Hva er den emosjonelle opplevelsen? (det er dette som gjør det bryet verdt for publikum – de forventer mer enn gjengivelse av faktainformasjon)
Er meningen klar? (denne må være krystallklar)