Hovedideen for konnektivismen formulerte George Siemens i artikkelen, Connectivism: A Learning Theory for the Digital Age. I artikkelen legger Siemens opp til flere momenter for hvorfor man trenger et nytt syn på læring og kunnskap.

Kontinuerlig behov for ny kunnskap

Siemens (2004) hevder at hvordan vi lærer og hvordan kunnskap blir til har endret seg og ny teknologi bidrar til slike endringer. De etablerte læringsteoriene ble til i en tid når teknologi ikke påvirket hvordan vi lærte eller spilte en mindre rolle. Siemens mener at vi trenger en læringsteori og et nytt syn på kunnskap tilpasset de underliggende sosiale prosessene i samfunnet til enhver tid. De etablerte læringsteoriene hadde ikke dette som sin styrke.

Konnektivisme forutsetter at vi lever i en digital og teknologirik verden som vil være i stadig endring og fremtvinge ny teknologi og kunnskap. Som lærende må vi være klar til å lære oss ny kunnskap og å endre eller forkaste det som har blitt utdatert kunnskap, i større og raskere grad enn før. Vi har ingen mulighet til å vite alt, eller en gang å ha oversikt over alt. Det blir derfor viktigere å vite hvor man kan finne det man har behov for og at det finnes, enn at man allerede har kunnskapen: ”Know-how and know-what is being supplemented with know-where”.

Siemens påstår også at hvordan vi lærer har endret seg. For eksempel, den lærende vil jobbe innen ulike felt og områder igjennom hele livet. Uformell læring er en viktig del av det å lære og formell læring og sertifisert kunnskap vi får fra utdanningssystemer vil ikke være nok til å kunne gjøre jobbene vi er satt til å gjøre. Læring blir et livslangt læringsprosjekt. Vi må forvente at vi skal oppdatere oss flere ganger i livet, noe som ikke bare skjer ved å gå tilbake til skolebenken og ta et kurs i noe. Dette må gjøres gjennom å etablere uformelle og personlige læringsnettverk. Organisasjoner utvikler seg til å bli lærende og mange av prosessene som har blitt håndtert av etablerte læringsteorier kan faktisk bli støttet eller erstattet av ny teknologi. Med slike endringer mener Siemens at det er tid for å vurdere om de etablerte læringsteoriene er relevante for den digitale tidsalderen.

Læring fra non-human appliances

Siemens mener at de etablerte læringsteoriene har et begrenset syn på læring. Vi kan ikke bare kun anta at læring skjer inne i hodene våre. For eksempel, behaviorisme, kognitivismen, og konstruktivismen antar at kunnskap er et objekt eller tilstand som kan tilegnes gjennom overføring, søking eller deltakelse og internaliseres gjennom meningssøking og fortolkning. Siemens skriver at: “These theories do not address learning that occurs outside of people (i.e. learning that is stored and manipulated by technology). Konnektivismen skiller seg altså fra de tradisjonelle læringsteoriene ved at læring kan foregå utenfor mennesket, i såkalte ”non-human appliances”.

Konnektivismen utfordrer tradisjonelle læringsteorier fordi den gjør teknologien til en aktiv dimensjon ved læring, og setter den som skal lære og måten dette foregår på, i sentrum (Krokan 2012, s. 193). Siemens mener at de etablerte læringsteoriene studerer selve læreprosessen enn verdien av hva som skal læres, noe som er viktig for den lærende i den digitale tidsalderen. Den lærende er utfordret til å trekke på ulike ressurser, som for eksempel andres kunnskap og teknologi, som ligger i non-human appliances. I dagens digitale samfunn med informasjon-overload blir kritisk vurdering av informasjon og kunnskap desto viktigere å vurdere og evaluere holdbarheten av. Den lærende trenger evnen til å bestemme og velge ut hva som er relevant, evaluere verdien av det, og se sammenhenger og overordnede mønstre.

Kaos og kompleksitet

Konnektivismen forutsetter at den digitale tidsalderen er en hverdag av kaos og økende kompleksitet. ”Chaos is a new reality for knowledge workers”, skriver Siemens, men hevder at alt henger sammen med alt og det finnes en mening i kaos. Siemens mener altså at selv om jeg som lærende individ på mange måter er prisgitt kaoset, så kan jeg også ta en viss kontroll, utnytte det og lære av det, gjennom mine noder, mitt nettverk og de meta-ferdighetene jeg har, til for eksempel å velge ut og vurdere informasjon. Dessuten blir jeg en del av et større system og andres nettverk, slik at jeg ikke bare får, men også gir tilbake til ”the cycle of knowledge development”.

Konnektivismen antar individets læring er en selvorganisert prosess, men også at fellesskap er avgjørende. Et av de viktigste prinsippene for læring handler nemlig om noder og læringsnettverk, og hvordan du som lærende individ kobler sammen informasjon og kunnskap og bruker disse. Nodene i ditt nettverk er alle kilder og ressurser du omgir deg med, både menneskelige og digitale. Noder kan være kollegaer, elever og andre personer i fysisk nærhet, i tillegg til de du har i ditt virtuelle nettverk, men noder kan være også andre typer digitale tjenester. Dette kan med en samlebetegnelse kalles personlige læringsnettverk. Det å etablere, utvikle og vedlikeholde sitt læringsnettverk er sentrale mål i konnektivismen, fordi det er dette som fører til læring og utvidelse av kunnskap.

Konnektivismen bygger på følgende prinsipper:

Learning and knowledge rests in diversity of opinions.
Learning is a process of connecting specialized nodes or information sources.
Learning may reside in non-human appliances
Capacity to know more is more critical than what is currently known
Nurturing and maintaining connections is needed to facilitate continual learning
Ability to see connections between fields, ideas, and concepts is a core skill
Currency (accurate, up-to-date knowledge) is the intent of all connectivist learning activities
Decision-making is itself a learning process. Choosing what to learn and the meaning of incoming information is seen through the lens of a shifting reality. While there is a right answer now, it may be wrong tomorrow due to alterations in the information climate affecting the decision.

Litteratur

Krokan, A. (2012). Smart læring : hvordan IKT og sosiale medier endrer læring. Bergen: Fagbokforlaget.

Siemens, G. (2004). Connectivism: A Learning Theory for the Digital Age. elarnspace,