Ekkokammer og filterboble er ord du kanskje har kommet borti i nyhetene. Ekko og boble er metaforer som sier noe om hvordan teknologien bak Internett nå endrer vår opplevelse av verden.

Datasporene dine

Du legger igjen spor etter deg hver gang du bruker Internett. Google «lærer seg hvem du er», gjennom å ta vare på informasjon om deg, slik som hva du pleier å søke på, og hva du pleier å gjøre på nettet. Søkemotoren henter også personlig informasjon du legger fra deg om hvem du er på forskjellige steder. Det er det som kalles big data: stordata. Dine dataspor blir lagret til en annen gang, eller selges til andre.⁷⁰Det er avslørt at en sjokkerende mengde personlig informasjon om oss er tilgjengelig for andre, slik som våre interesser, familieforhold, legning, venner, bekjente, politisk orientering, medisinske tilstander, kortinformasjon og mer. Denne informasjonen er nåtidens «olje» for markedsførere, ondsinnede hackere og kriminelle. Alle ville satt stor pris på å få fatt i dine private søkedata. Noen aktører vet mer om deg enn andre. I dag lever vi i en verden der digitalt medieinnhold mer eller mindre er personalisert, det vil si at informasjon tilpasses deg og meg basert på våre dataspor. For eksempel ble det ved det amerikanske presidentvalget i 2016 gitt politisk reklame direkte til brukere på nettet på bakgrunn av slike data.⁷¹ Dette er den nye hverdagen vår.

Ifølge Googles egen personvernerklæring lagrer de ikke bare hva du har søkt etter, men også hva slags enhet du bruker, serienummeret til enheten, hvilken operatør du bruker, IP-adresse (ekstern) og GPS-posisjon (ekstern). Bruker du Gmail, vil det kanskje overraske deg at Google pleide å analysere e-postene dine. Vi bruker ikke bare Googles-tjenester på datamaskiner, men på nettbrett og mobiltelefoner i tillegg. Derfor kan Google for eksempel raskt finne ut om du reiser samme sted hver dag, og slik anta hvor du jobber. Dette kommer i tillegg til den informasjonen du eventuelt aktivt har forsynt Google med ved å fylle ut din profil. Om du ikke har fylt ut denne, gjør Google en kvalifisert gjetning basert på aktiviteten din.⁷²

Et annet eksempel: Om du søker etter et sted på Google Maps, vil Google vise deg hvor lang tid det tar å reise dit, fordi den vet hvor du er, dersom du har godtatt at mobilen oppgir hvor du er til enhver tid. Vi er selv med på å filtrere innholdet for oss på nett – om enn indirekte og ofte ubevisst.

Hvordan ble det slik?

Noen vi ikke kjenner vet faktisk mer om oss enn vi er klar over selv. Dette har flere kompliserte årsaker, som det ikke er plass til å greie ut om her. I begynnelsen var årsaken at søkemotorer strebet etter å gi så gode svar for oss personlig som mulig. I 2005 innførte Google såkalt personalisert søk. Det betyr at de begynte å lagre mye mer data om oss. Slike søk gir oss individuelle svar relatert til vår personlige profil.

I praksis betyr det at to identiske søk kan gi forskjellige søkeresultater på to forskjellige maskiner til to forskjellige mennesker. Du kan faktisk få andre svar enn de din venn får, selv om dere søker på det samme. Begrunnelsen for dette er at sjansen for at søkemotoren treffer rett på svaret ditt, er større når den «kjenner deg».⁷³Vi kaller dette «filterboblen» (ekstern). Det er ikke bare Google som gjør dette: også de fleste andre søkemotorer og sosiale medier gjør det. Vi får presentert det som algoritmene (ekstern), altså de matematiske beregningene, tror vi vil ha, på bakgrunn av våre tidligere valg og søk. Vi får ikke nødvendigvis opp det vi trenger. Filterboblen er en utfordring for studenter som skal lære nye fag. Det er også en utfordring for demokratiet, noe vi kommer tilbake til nedenfor.

Algoritmer

Internett er egentlig bare en teknisk infrastruktur som er styrt av matematisk-logiske regler. Disse reglene er ikke hentet fra et lovverk, de er algoritmer i datakoder laget av programmerere. Algoritmer er fremgangsmåter eller instruksjoner for å løse forskjellige oppgaver. Det er algoritmer som gjør at Google vet at du søkte på sommerkjole og pyramidene. Det er også algoritmer som sier at «andre som har kjøpt dette produktet – har også kjøpt disse produktene», når du er inne i en nettbutikk.

Det er Facebooks algoritmer som bestemmer om jeg får se feriebildene til min venninne eller fisketuren til min fetter, ofte ut fra hvem jeg har mest med å gjøre gjennom interaksjoner som chat, kommentarer og likes. Det er også algoritmene som bestemmer hvor relevant noe er, det vil si hvilken informasjon som til enhver tid fortjener vår oppmerksomhet.

Filterboblen

Vi lever i dag i det Eli Pariser kaller filterbobler (ekstern) gjennom boka "The Filter Bubble." Filterboblen er en effekt som oppstår ved at vi får filtrert og sortert all informasjon som blir presentert for oss på internettet. Nettsteder tilbyr oss tilpasset innhold som vi er interessert i. Veldig praktisk. Eller er det det? Vi vet at sosiale medier er barn og unges viktigste nyhetskilde (ekstern). Hva slags informasjon får du når du leser nyheter på nett, og hva slags informasjon får dine venner? Det kommer faktisk an på hvilket nettsted du velger, hvilket politisk ståsted du har og hvilke venner du har.

datamining – eller å bore etter data – er den nye oljen. Alt fra helt ufarlig informasjon om deg til personlig informasjon er til salgs ute på markedet. Du bruker gratis programvare og betaler med din informasjon. Dette sier du ja til du når du huker av for at du godtar avtalevilkår når du melder deg inn steder eller oppretter en e-postadresse.

dette kan du lese mer om hvis du søker på «big data». I dag samles enorme mengder informasjon om alle mennesker i hele verden i store databaser. Denne fragmenterte informasjonen kjøpes og selges som varer. Google har egne databaser fordi de har en så stor brukermasse.

Bucher, T. (2009). SOSIALE MEDIER OG FRIHETENS ALGORITMISKE BETINGELSER.