Som vi allerede har vært innom (og sett to filosofer snakke om) så er vi alle medborgere. Vi er i dag medborgere i et digitalisert og medialisert samfunn. Bølgan (2018, s. 20) skriver at teknologien er overalt, grenseløs og uunngåelig. Vi er med på å danne barna til et samfunn som er enda mer digitalisert enn det vi er i dag. Et samfunn vi ikke kjenner.

Tradisjonelt har det vært motstand mot populærkulturen i barnehagen og det er ofte mye synsing om dette. Populærkulturen er en del av barns oppvekstmiljø, som de bringer med seg som erfaringsgrunnlag inn i barnehagen. Barn kommer til barnehagen med helt ulike medieopplevelser. Det er viktig at de møter ansatte som er kjent med hvilket mandat de har, i kraft av rammeplanen, og har et reflektert syn på hva digitale praksiser og kompetanse kan være. Barn fødes i dag inn i en digital mediekultur og barn starter tidlig å være brukere (Hardersen, 2016, s.19).

I dag er det mer enn noen gang viktig å tenke at barn er mer enn konsumenter. For å forstå det de ser og har rundt seg må de være produsenter. Å lage selv øker forståelsen av hvordan alt rundt oss er laget og fungerer. Barna skal være medskapere og produsenter av digitale praksiser. Man kan kanskje snakke mer om digitale møteplasser, enn (isolert) bruk av digitale verktøy? I følge Bølgan (2018, s. 24) trenger barn å lære at de kan bruke digitale verktøy og medier til å skape, produsere, informere og kommunisere. Som tidligere nevnt, så dreier dette seg om å se forbindelser og forpliktelser til rammeplanen og bl.a. barns rett til medvirkning og å utvikle en gryende digital dømmekraft.

Digitale praksiser og kompetanse er altså så uendelig mye mer enn skjermtid og rammeplanens mandat er så mye større og videre. Digitale verktøy og strukturer virker inn på barns liv og danningsprosesser, selv om de ikke er fysisk tilstede her og nå. Barn har relasjoner til ting og teknologier (og ikke bare voksne og/eller barn). På neste side kommer det et kapittel av Malin Nilsen (2018) som du skal lese. Hun viser til at ansatte kan se ut til å være mer opptatt av å strukturere bruken av nettbrett, altså mer opptatt av hvor mye skjermtid barn har eller får, framfor hva de ansattes rolle er når det faktisk finner sted. For å sette fokus på de ansattes rolle så viser hun til det som kalles et støttende samspill (guided interaction), som dreier seg både om planlegging og gjennomføring av aktiviteten. Dette kan sees på som en indirekte og direkte måte å tenke støttende samspill på. Den indirekte, som er planleggingen, er knyttet til refleksjon og valg om hvorfor, hva og når og omhandler pedagogikk og hvilke former for samspill som kan bli mulig. Men den direkte støtten dreier seg om selve samhandlingen, med og rundt teknologien, og ikke nettbrettet i seg selv. Her vil samspillsferdigheter som felles fokus, lydhørhet for barns innspill og tilbakemeldinger være sentrale. Det kan også dreie seg om å vise til mulig bruk eller det motsatte å ikke gjøre noe. Det vil si å holde seg selv tilbake å se hva som trer fram eller kan komme

Kort oppsummert kan man si at barnehagen må utvikle seg i takt med samfunnet. Det fordrer barnehagelærere som kan tenke kritisk og utvikler profesjonsfaglig digital kompetanse. Det er og skal være forskjell på privat og profesjonell digital praksis. At ting er mulig betyr ikke nødvendigvis at man skal, og det er viktig som barnehagelærer å være bevisst et profesjonsetisk ansvar i møte med barn, ansatte og foreldre. Det vil være sentralt å tilegne seg kunnskap om hva barn har med seg i bagasjen av erfaring og interesse for for medier og hvordan dette kan utspille seg i f.eks. lek (Hardersen, 2016, s.19).

Du skal nå lese kapitlet skrevet av Malin Nilsen - neste ->