En praksisfortelling - til ettertanke

Med kommentarer i fet skrift

En gruppe 2-åringer hadde fått IPad på egen avdelingen. Dette var bestemt fra kommunens side, det var opp til personalet hvordan utstyret skulle tas i bruk. I denne avdelingen ble det bestemt at IPad-ene skulle være utstyr på lik linje med annet utstyr på avdelingen. Det skulle være tilgjengelig, de to IPad-ene ble satt på et stativ i avdelingen. Det ble populært og barna brukte det ofte sammen, noe av det mest spilte var lottospillet.

Personalet lette etter argumenter for hvordan bruk av IPad-ene kunne være godt for 2-årignenes læring. Dette var viktig for dem å gjøre, finne faglige argumentasjoner for denne handlingen. Om de kunne si at «denne aktiviteten lærer barna noe av», da var aktiviteten akseptabel.

En dag bestemte barnehagelæreren for å finne frem tradisjonelle lottospill, laget av papp. 2-åringene forsto at dette var det samme spillet. De trakk 2 brikker, ventet på tur… men uansett om bildene var like eller ikke ble brikkene lagt på bordet igjen med baksiden opp. Helt til et barn trakk en brikke med bildet av et barn med regntøy og rød sydvest på hodet. Da holdt barnet bildet opp og ropte "klovn! klovn!" Barna begynte å løpe rundt, jublet, lo og la seg til slutt på gulvet alle sammen.
Dette er kanskje det mest mislykkede forsøk på lottospill jeg noen gang har gjort; sa barnehagelæreren. Helt til de begynte å spore, hva var det som skjedde i hendelsen egentlig?

Her kommer dette med hvor mye plass får barns stemmer og barns meningsskaping inn i barnehagens praksiser? Personalet hadde fortolket fra sitt perspektiv, at barna satt sammen to og to bilder sammen da de spilte lotto på IPad-en. Ut i fra applikasjonens intensjon om å finne 2 like bilder. Det personalet oppdaget var at barna var veldig rasker til å bevege fingrene over skjermen, og da ville de treffe på 2 like og etter hvert forsvant alle brikkene på brettet. Men det var ikke hovedpoenget for barna, barna ventet på en klovn med ballonger som kom flyvende inn og ropte Jeeeee!

Videre refleksjon

Hva skjer når vi ser situasjonene når barna spiller digitalt og når de spiller med papp i sammenheng?

Det kan se ut som at barnas erfaringer knyttes til lek og felles meningsskaping, og at barna tok utgangspunkt i noe helt annet en å sette sammen 2 like og det å få et læringsutbytte, som de voksne først trodde.

Barna tok grep om lottospillet og inneholde i IPad-en og oversatte det til sin praksis. Barna transformerte deres handling med inn i leken.

Refleksjonsspørsmål

Hva kan dette ha med digital danning å gjøre?

Hvordan tar vi med oss, åpner opp for, lytter til barns stemmer og erfaringer med digitale verktøy og tar det inn i barnehagehverdagen og gjør det til en del av praksisen.

Hvordan begrunner vi bruk av digitale verktøy?
Er det fordi hverdagen skal bli enklere? Hvordan begrunner vi det og hvilke perspektiv bruker vi?

Det administrative, lettere kommunikasjon, informasjon?
Eller det pedagogiske perspektivet på barn og barns verden?

Bilde av ballonger

Bilde: Adi Goldstein