Å skrive og å lese er to grunnleggende ferdigheter som henger svært tett sammen.

Enkelt sagt kan man si at lesing handler om resepsjon, mens skriving handler om produksjon.

Tradisjonelt sett har det å skrive, eller produsere, tekst vært nært knyttet til skriftspråket, på samme måte som det å lese har vært knyttet til trykte, lineære tekster. I dag er det derimot bred enighet om at tekst ikke bare kan defineres som skrift, eller verbalspråk, men at andre modaliteter som for eksempel lyd og bilde også er sentrale bestanddeler (Blikstad-Balas, 2016). Vi har, med andre ord, et utvidet tekstbegrep og mange av tekstene som elever produserer er sammensatte tekster. Dette skal vi komme tilbake til litt seinere.

På samme måte som muntlige ferdigheter har et tosidig perspektiv, har også skriving som grunnleggende ferdighet dette: Vi skal lære å skrive, og vi skriver for å lære. I Rammeverk for grunnleggende ferdigheter (2017) sies det at å det å lære å skrive består av mange delferdigheter som må samordnes og utvikles. Å utvikle skriveferdigheter er en forutsetning for livslang læring og for å kunne delta aktivt i samfunnslivet.

Å skrive som grunnleggende ferdighet deles inn i fire ferdighetsområder:

Planlegge og bearbeide
Å utforme
Kommunisere
Reflektere og vurdere

Skriving handler om både å bruke penn og tastatur, skjerm og papir, skrift og andre uttrykksmidler (bilder, figurer, symboler) i kombinasjon på en hensiktsmessig måte, tilpasset form, innhold og formål.

Kognitivt og sosialt

Innenfor nyere skriveteori finnes det ulike perspektiver på hvordan man lærer seg å skrive og å utvikle skriveferdigheter. To av de mest kjente perspektivene dreier seg om å se skriving som en kognitiv eller sosial prosess. Begge teoriene er viktige å kjenne til, for å kunne forstå hvordan skriveopplæring foregår (Fjørtoft, 2014). Vi skal ikke gå inn i detaljer i denne modulen, men nevner noen hovedtrekk.

Den kognitive skriveforskningen fokuserer først og fremst på den individuelle skriveren og er primært opptatt av de mentale prosessene som skjer i hodet hennes (Dysthe & Hertzberg, 2014; Fjørtoft, 2014). På slutten av 1980-tallet oppstod det en motreaksjon mot det ensidige fokuset på individet, og det sosiokulturelle perspektivet på skriving vokste fram. Sosiokulturelle teoretikere mener at all læring skjer i en større kulturell og sosial kontekst. Skriving er dermed alltid en sosial aktivitet, også når man skriver alene, fordi man blant annet må ta hensyn til en mottaker, gå i dialog med stoffet, forholde seg til det andre har skrevet om samme tema osv. (Dysthe & Hertzberg, 2014).

Vi er alle skrivelærere

Selv om norskfaget, eller rettere sagt norsklærere, har et særlig ansvar for ferdigheten å kunne skrive, så skal alle lærere drive skriveopplæring i sine fag (Utdanningsdirektoratet, 2014b). I og med Kunnskapsløftet ble det et felles ansvar for alle lærere å lære elevene å skrive på en faglig relevant måte. Teksttyper, sjangre, terminologi og så videre er, eller kan i det minste være, veldig ulike fagene imellom. Det er derfor svært viktig at alle faglærere kjenner til prinsipper for god skriveopplæring i sine fag, og at det gis eksplisitt skriveopplæring slik at elevene får de skriftlige ferdighetene som de forventes å ha.

På infoplakaten har vi samlet syv viktige kjennetegn på «den gode skrivelæreren», basert på skriveforskerne Dysthe og Herzberg (2014). Hvilke punkt kjenner du deg igjen i, og hva kunne du tenke deg å bli bedre på?

Prinsippene beskrives i dokument under.

7 prinsipper for læreren for god skriveundervisning (for deg som vil ha dem opplest).

Hovedmål, sidemål og norsk som andrespråk

I arbeidet med skriving som grunnleggende ferdighet er det også viktig for alle å ha et bevisst forhold til at vi har to offisielle skriftspråk (bokmål og nynorsk) og at elevene forholder seg til disse to som enten sitt hovedmål eller sidemål. I artikkelen «Skriving som grunnleggende ferdighet» pekes det på at en god skriveopplæring kan kreve ulike tilnærminger alt ettersom man skriver på hovedmålet eller sidemålet. Dessuten pekes det på at skriving som grunnleggende ferdighet i Norge, også er en flerspråklighetskompetanse: «Eitt aspekt ved skriving som grunnleggjande ferdigheit er språkdelinga i samfunnet mellom nynorsk og bokmål, og måten den er reflektert i skulen på gjennom hovudmål og sidemål. Skriving som grunnleggjande ferdigheit inneheld såleis også ein fleirspråkskompetanse» (Utdanningsdirektoratet, 2014b).

En annen elevgruppe som kan kreve ulike tilnærminger til skriveopplæringen, er elever som er flerspråklige og har norsk som andrespråk. Flerspråklige elever vil kunne ha behov for grundigere forarbeid, for eksempel for å få kunnskap om et emne, bygge opp et adekvat ordforråd for å kunne skrive om dette osv. Muntlige samtaler om temaet og teksten, før skriving, bruk av modelltekster og god støtte underveis i skrivearbeidet er noen eksempler på gode arbeidsmåter. Også i vurderingen av andrespråkstekster er det viktig at læreren har kunnskap om hva som er spesielt vanskelig når man skal skrive norsk (Utdanningsdirektoratet, 2014b).

Litteratur:

Blikstad-Balas, M. (2016). Literacy i skolen. Oslo: Universitetsforlaget

Dysthe, O., & Hertzberg, F. (2014). Skriveopplæring med vekt på prosess og produkt. In (pp. s. 13-35). Bergen: Fagbokforl. : Landslaget for norskundervisning, 2014.

Fjørtoft, H. (2014). Norskdidaktikk (Vol. nr. 198). Bergen: Fagbokforl. Landslaget for norskundervisningen.

Utdanningsdirektoratet. (2017). Skriving som grunnleggende ferdighet. Hentet fra https://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeverk/rammeverk-for-grunnleggende-ferdigheter/2.5-a-kunne-skrive