Å jobbe godt, både pedagogisk og fagdidaktisk i teknologirike omgivelser kan kreve at vi endrer gamle måter og metoder. For å få til en god metodeendring må man jobbe seg inn i nye rutiner. Vi vet at det å jobbe i team og hjelpe hverandre er den beste måten å lære på. I artikkelen "An expert study of a descriptive model of teacher communities" (Admiral et al., 2012) understrekes betydningen av at lærere kommer sammen og deler sin kunnskap og praksiserfaring, for å utvikle seg gjennom et lærerfellesskap.

Et slikt fellesskap er en gruppe som:

har et gjensidig sosialt forhold
deltar i diskusjoner og beslutningsprosesser
bygger felles kunnskap

Et læringsfellesskap har tre dimensjoner:

Gruppeidentitet (Hva gjør oss til en gruppe?)
Felles område/fokus (Hva handler fellesskapet om?)
Felles aktiviteter og handlemåter (Gjør vi ting på samme måte?)

I Admiral et al. (2012) skisseres tre stadier i utviklingen av læringsfellesskapet:

1: gruppeidentitet med få felles handlemåter
2: bevissthet om en felles identitet, utvikling av kollektive aktiviteter
3: utviklet gruppeidentitet, prosesser er delte med gruppa og har fokus på et felles område

Det er flere måter å drive kollegaveiledning på. Vi vil kort introdusere metoden "Kritiske venner", før vi går litt mer i dybden på "Lesson study". Mens du leser/ ser: Hvilke av disse metodene kunne du tenke deg å prøve ut? Har du andre metoder du kunne tenke deg å prøve sammen med kollegaer? Når gjør dere det?

1. Kritiske venner

I denne filmen fra UiO får du en kort presentasjon av noen sentrale prinsipper for kollegaveiledning (dette er en av flere filmer om kollegaveiledning). Du får også konkrete metoder for kollegaveiledning som a) gjensidig observasjon og veiledning knyttet til undervisning og b) gjensidig gruppeveiledning knyttet til reelle utfordringer i veiledning eller undervisning.

Det er viktig å huske på at et "kritisk vennskap" har følgende kjennetegn:

Det er et personlig tillitsforhold.
Det er tiltro til at din kritiske venn har faglig kompetanse.
Dere har respekt for den veilededes personlig integritet.
Det er en grunnleggende trygghet for at den kritiske vennen vil deg vel.
Det finnes empati hos veilederen.

2. Lesson Study

Lesson Study er en metode for å forbedre undervisningspraksis. Der er samarbeidslæring satt i system. Lesson study kan også forstås som en aksjonslæring- eller aksjonsforskningsmetode, fordi den inneholder mange av de samme prinsippene: Bestemme noe man ønsker å forbedre/ teste ut - planlegge - gjennomføre - evaluere. Men mens aksjonsforskning, eller aksjonslæring, både kan gjøres av den enkelte og i gruppe, så er lesson study kun mulig når man jobber sammen.

Svært forenklet kan vi si at metoden innebærer (1) å planlegge en økt sammen med kolleger (2) å gjennomføre økta med kollegene som observatører (3) vurder hvordan økta gikk.

Metoden innebærer at et lærerteam bestemmer seg for hva de ønsker å lære og å forbedre i egen praksis. De bestemmer hvilken undervisningstime som de skal planlegge, observere og drøfte for å lære. De planlegger grundig timen sammen, og de planlegger hvordan observasjonen skal foregå. Observasjonen skal se på forholdet mellom undervisningen, altså de valgene de har tatt sammen basert på deres antakelser de har om elevene, og konsekvensene av valgene (elevers læring og atferd). Deretter gjennomføres dette og rett etter drøftes observasjoner og elevarbeid.

Etter at de har drøftet planlegging, antakelser og observasjoner, er det to veier å gå: (1) bearbeide planene og gjennomføre undervisningen en gang til i en annen elevgruppe og observere konsekvenser av endrede planer, og deretter gå til punkt 1; eller kan gå rett til punkt (2) og oppsummere hva de har lært og rapportere dette i en skriftlig rapport som kolleger har tilgang til. Det er vanlig å gjennomføre dette 2–3 ganger i løpet av et år.

Se filmen fra UiS som både viser praktisk hvordan planlegging kan gjøres og som også diskuterer metaperspektiv på metoden:

Artikkel om lesson study.

På neste side skal du også få lese en artikkel fra Bedre Skole, skrevet av Grimsæth & Hallås (2011), som beskriver metoden ytterligere.