IKT, læring og vurdering
Historisk perspektiv
Datamaskiner har vært i bruk som verktøy for læring og vurdering siden 1960-tallet. Bildet over, fra Carlton College, er fra slutten av 60-tallet. På 70-tallet ble det utviklet programmer for å distribuere prøver og hente inn svar. Noen av disse programmene automatiserte testene (flervalgstester), og lærerne kunne utvikle og bygge ut spørsmålsbanker, som datamaskinene brukte når de genere spørsmål. Dataprogrammet sjekket om et svar var rett eller galt, og elevene fikk tilbakemelding på minuttet. På 1990-tallet hadde utviklingen nådd et stadium der mer avanserte programmer kunne vurdere mer kompleks kompetanse. Teknologi som denne var oftest svært kostbar, og ble lenge mest brukt i bedriftsopplæringen til store, multinasjonale selskaper.
De siste 20 årene har vi sett en stadig økende mengde avansert teknologi komme for salg på forbrukermarkedet. Visste du for eksempel at datamaskinen som styrte Apollo 11, som fraktet mennesker til månen for første gang, hadde en datamaskin som var mindre avansert enn de aller første smarttelefonene? Smarttelefoner, nettbrett, droner og spill er ikke utviklet primært for læring. Likevel kan de skape fleksibilitet, motivasjon, kreativitet og relevans i undervisningen.
IKT-støttet vurdering i dag
Mobiltelefoner, nettbrett, stabile internettforbindelser for alle, raskt trådløst internett, virtuelle verdener, teknologi du kan kle på deg og kunstig intelligens er teknologier som i kombinasjon eller på egen hånd åpner for nye undervisnings- og vurderingsformer. Summative tester gjennomføres i stadig større grad ikke med penn og papir. Læringsanalyse og såkalte adaptive systemer kan gi elevene oppgaver som passer til nivået de er på, skreddersydd på grunnlag av tidligere prestasjoner. Med simuleringer og dataspill kan elevene gjøre kostbare eksperimenter langt rimeligere eller øve på potensielt farlige situasjoner i trygge omgivelser. Tilbakemeldingene de får kan komme på øyeblikket og være rik på informasjon. (Shute & Rahimi, 2017, pp. 4-5).
I dag kan teknologi også trene opp og teste elevene i sammensatte kompetanser, såkalte 21st Century Skills. Dette er ikke bare digital kompetanse, men for eksempel samarbeid, kritisk tenkning, kreativitet og kommunikasjon.
...men virker det?
Når nye teknologier inntar skolen, stilles det viktig spørsmål, som vi kjenner igjen fra både medier og lærerværelse: "Gir (digital) teknologi bedre læring?" og "Hører [radio, video, PCer, mobiltelefoner, nettbrett] hjemme i klasserommet?" Flere studier viser at digitale verktøy kan fremme læring. Dette gjelder både PCer, nettbrett, mobiltelefoner og annen bærbar teknologi (Tamim, Bernard, Borokhovski, Abrami, & Schmid, 2011; Golonka, Bowles, Frank, Richardson, & Freynik, 2014).
Framtidsvisjonen til tegneren Jean-Marc Côté, over, fikk heldigvis ikke rett i denne dystopiske framstillingen av en skole der kunnskap overføres av maskiner, og lærerens rolle er redusert til å programmere maskinen. En gjennomgang av 40 år med forskning på teknologi i klasserommet fant nemlig at "one of technology’s main strengths may lie in supporting students’ efforts to achieve rather than acting as a tool for delivering content" (Tamim, et al., 2011, p. 17).
Med andre ord gir IKT i skolen best læringseffekt når den ikke brukes bare til å distribuere og presentere lærestoff, men til å utvikle elevenes forståelse. Dette kan gjøres gjennom for eksempel digitale quizzer før, under eller etter en leksjon, og er en viktig rammefaktor for omvendt undervisning. Det kan også være for eksempel språktrening med virtuell assistent eller utprøving av nye ferdigherer som logges av et dataprogram for senere gjennomgang. Slik kan IKT støtte og til og med transformere undervisning og læring, og kanskje særlig vurdering.
Men også med bruk av IKT er det viktig å gi den rette typen tilbakemelding. Basert på sin metastudie av over 7000 forskningsrapporter, argumenterer Hattie og Timperley (2007) for at "the most effective forms of feedback provide cues or reinforcement to learnings; are in the form of video-, audio-, or computer-assisted instructional feedback; and/or relate to goals" (Hattie & Timperley, 2007, p. 84). De påpeker også at "programmed instruction, praise, punishment, and extrinsic rewards were the least effective for enhancing achievement" (Hattie & Timperley, 2007, p. 84).