3.1.9.Skolen som kunnskapsorganisasjon

Skolen kan også være en kunnskapsorganisasjon og lærere som kunnskapsarbeidere.

I organisasjonsforskningen er det også vanlig å forstå organisasjoner som kunnskapsorganisasjoner. I kunnskapsorganisasjoner jobber kunnskapsarbeidere, et begrep som ble introdusert på 1950-tallet av organisasjons- og ledelsestenkeren Peter Drucker (1996). Dette er også et perspektiv som kan brukes på å forstå skolen som organisasjon. Kunnskapsorganisasjoner kan anvendes for å beskrive hvordan enkelte organisasjoner tilpasser seg teknologiske endringer, endringer som også leder til fremveksten av nye typer organisasjoner som er bygget på Internett, digitale teknologier og plattformer.

Forenklet sett kan vi snakke om to typer endringer som spiller en rolle i at noen typer organisasjoner blir til kunnskapsorganisasjoner.

Den første endringen kan knyttes til outsourcing, som betyr at organisasjoner fjerner interne tjenester og gir jobben til tredjeparts aktører for å ivareta og levere dem (Clegg, Kornberger, & Pitsis, 2011). Målet med dette er å bli mer effektiv, rasjonell og strømlinjeformet. Outsourcing innebærer at organisasjonen fjerner tjenester den definerer som perifere, slik at den kan konsentrere seg om oppgaver, tjenester og produkter som blir oppfattet som del av kjernevirksomheten. Det er vanlig at interne tjenester som HR, økonomi, og IT-tjenester blir levert og drevet av tredjepartsaktører. Det er ikke uvanlig at mange outsourcede tjenester blir levert fra land med lavere arbeids- og lønnsnivå.

Den andre utviklingen kan vi knytte til organisasjoner som er bygget rundt Internett, digitale tjenester og plattformer (Krokan, 2018). Typiske organisasjoner er Google, Meta, IBM og Microsoft. De leverer skybaserte tjenester og bygger opp egne økosystemer. På plattformer kan brukere enkelt ta i bruk tjenester, og de krever liten digital kompetanse. Prinsipper fra den digitale økonomien spiller en vesentlig rolle i leveringen av tjenestene som man ofte finner innen reise, transport, helse og utdanning. Uten plattformteknologier ville det være vesentlig vanskeligere for organisasjonene å kunne eksistere.

Clegg et al. (2011) hevder at i kunnskapsorganisasjoner får man en annen type organisasjonsstruktur, arbeidsoppgaver og kompetanse. Den nye arbeidsdelingen fører til at rigide byråkratiske strukturer omorganiseres, og man introduserer flatere organiseringer. Rutinearbeid reduseres, og ansatte jobber etter fleksible arbeidsprinsipper. Prosjektmetodikk, godt samarbeid, kreativitet og problemløsning er nødvendige tilnærminger for å kunne løse komplekse oppgaver. Som tidligere nevnt, jobber kunnskapsarbeideren i en slik kontekst. De må kunne syntetisere, analysere og formidle kunnskap, informasjon eller ideer. Kunnskapsarbeideren verdsettes for sin intellektuelle kapital, er vanligvis høyt utdannet og kan være forskere, ingeniører, designere, analytikere, konsulenter, lærere, forfattere og kunstnere. De bruker avansert teknologi, som for eksempel digitale teknologier, og det forventes at de er gode til å samarbeide med andre, noe som bringer oss over på hva en kunnskapsorganisasjon kan være.

Siden kunnskapsarbeideren er forventet å jobbe med digitale teknologier, vil de være avhengig av å bruke et rammeverk eller et system som kan organisere og representere kunnskap eller informasjon. Dette aspektet kan være grunnlaget for å definere hva en kunnskapsorganisasjon «er». Vi kan definere det som en systematisk tilnærming for å organisere informasjon og kunnskap som legger til rette for enkel tilgang, gjenfinning og deling. Det innebærer bruk av verktøy, teknikker og standarder for å sikre at informasjonen er godt strukturert og beskrevet, noe som gjør det enklere å bruke og finne fram til. Når det er sagt, kan kunnskapsorganisasjoner ta mange former, fra enkle lister og taksonomier til komplekse ontologier og kunnskapsgrafer.

Skolen som kunnskapsorganisasjon mellom to ytterpunkter

I skole og utdanning finner vi elementer av kunnskapsorganisasjonen. Lærere bruker forskjellige tilnærminger og strategier for å organisere informasjon og kunnskap for å hjelpe elevene til å lære. Dette kan omfatte apper, tankekart, interaktive lærebøker og lignende. Kanskje det mest konkrete eksempelet på en digital teknologi som lærere bruker og som representerer at de jobber i en kunnskapsorganisasjon, er læringsplattformer (LMS). Læringsplattformer kan være Teams, Canvas, Its learning eller andre typer plattformer som brukes i undervisningen.

Skoleforsker og NTNU-professor Irgens (2016) tilnærmer seg skolen som kunnskapsorganisasjon. Irgens argumenterer for at skolen som en kunnskapsorganisasjon blir synlig dersom man ser det i lys av to ytterpunkter som har dominert synet på norsk utdanning. Kunnskapssynet kommer til syne i hva slags læring, kunnskap og utdanning som skal være viktige, og ikke minst, er synlig i faglige og offentlige diskusjoner om kvalitet i skolen og hva god undervisning skal være. 

På den ene siden mener Irgens at man har krefter som ønsker mer kontroll og styring. Tydeligere ledelse og mer styring fra skoleeiere og reduksjon av rektorenes og lærernes autonomi. I tillegg bør typiske "showstoppere" eller krefter som ytrer motstand mot endring (fagforening, utdanningsbyråkrati, politiske partier, pedagogiske forskningsmiljøer, osv.) få redusert handlingsrom. På det andre ytterpunktet finner man krefter som forsvarer læreren som autonom profesjonsutøver, tradisjonsbærer og kunnskapsformidler, en motpol som er sterkt skeptisk til reformer og statlig kontroll og styring. Grupperingen er kritisk til at både undervisningen og arbeidet blir formalisert og domineres av prosedyrer, rapportering, regler, styringssystemer, rutiner og innføring av testing av elever. Individuell frihet og profesjonsautonomi er viktige verdier, og organisering og utføring av undervisning skal utøves av den enkelte lærers faglige og pedagogiske vurderinger, ikke standardiserte metoder og teknikker.

Med andre ord, når top-down og bottom-up, eller ovenfra-og-ned møter nedenfra-og-opp, kan det bli utfordrende å få til endring. Irgens poeng er at det er to ulike måter å forstå skolen på. Når man ser det fra toppen, er skolen et styringsredskap for å nå og realisere politiske og nasjonale mål, mens det fra nedenfra er skolen først og fremst en relasjon mellom lærer og elev.

Når Irgens (2016) skal definere skolen som kunnskapsorganisasjon, er det viktig å tenke over at skolen er en spesiell type kunnskapsorganisasjon som trekker på begge perspektivene. Konsekvensen av dette er at man i sterkere grad må analysere hvordan arbeidet utføres i praksis, helst i den lokale konteksten som den befinner seg i. Dersom vi forstår læreren som en kunnskapsarbeider, er arbeidsoppgavene i liten grad utformet av faste rutinebeskrivelser. Jobben krever det motsatte, ekspertise, og det er viktig at organisasjonen gir rom for å utøve dette i praksis. Det er viktig med stort handlingsrom. Mer pålegg og top-down-styring vil i liten grad ha effekt på lærergjerningen. Det må til en annen tilnærming. Skolen handler ikke bare om overføring av kunnskap, den må også ha kunnskapsutvikling. I praksis betyr det at man må forvente at både skoleledere og lærere bør drive med kontinuerlig forbedring av undervisning, lærings- og samarbeidsformer, og holde seg faglig oppdatert.


Litteratur

Clegg, S., Kornberger, M., & Pitsis, T. (2011). Managing & organizations: an introduction to theory and practice. Los Angeles: SAGE.

Drucker, P. F. (1996). Landmarks of tomorrow : a report on the new "post-modern" world. New Brunswick: Transaction Publishers.

Irgens, E. J. (2016). Skolen : organisasjon og ledelse, kunnskap og læring. Bergen: Fagbokforl.

Krokan, A. (2018). Deling, plattform, tillit : perspektiver på delings- og plattformøkonomi. Oslo: Cappelen Damm akademisk.