Opphavsrett

I filmen under forklarer Eivind Rogne (HVL) hva opphavsrett og åndsverk er, og han setter det i en digital kontekst.

Man får opphavsrett til alt man skaper, enten man skriver, fotograferer, framfører noe eller lignende. Rettighetene oppstår automatisk for alle som skaper noe gjennom sin egeninnsats, så i det øyeblikket du har tatt et bilde med kameraet ditt så har du opphavsrett til bildet. Det betyr at opphavsretten alltid er knyttet til mennesker, selv om man kanskje i framtiden kan se for seg at opphavsrett også vil bli knyttet til produkter knyttet til maskiner. Allerede i dag er det bot'er som produserer f.eks. nyhetssaker automatisk basert på innhentet informasjon, og det kan være vanskelig å se om teksten er skrevet av et menneske eller en maskin.

Opphavsretten oppstår når en ide er konkretisert, men det spiller ingen rolle om verket er offentlig tilgjengelig eller ikke. Man kan derfor ha et manuskript i skuffen eller et bilde lagret kun på sin egen datamaskin, men man har fortsatt opphavsrett til verkene.

Opphavsrett kan være komplisert å forstå, men noen nøkkelord man bør kunne er økonomiske rettigheter, ideelle rettigheter, åndsverk, vernetid, låneregler og sitatrett.

Opphavsrett er eneretten som skaperen av et litterært, vitenskapelig eller kunstnerisk verk får til å fremstille eksemplarer av det, og til å gjøre det tilgjengelig for allmennheten. Opphavsrett reguleres i Norge av åndsverkloven. (wikipedia)

Noen ganger kan lærere, kanskje uten grunn, ha dårlig samvittighet for at de bryter opphavsretten. I denne modulen skal vi se nærmer på hva opphavsretten praktisk betyr og hvordan opphavsretten skal praktiseres. Vi ønsker å klarlegge hvilke regler som faktisk gjelder for lærere i norske klasserom.

Opphavsretten verner åndsverk, det kan være bilder, tekster, musikk, film osv. Det må være en viss grad av originalitet for at det skal være et åndsverk, uten at det må være noe helt nytt. Vi kaller dette for «verkshøyde». Loven er fra 1961, men er revidert mange ganger etter det, senest i 2018, hvor det var tilløp til litt diskusjon rundt opphavsretten. De nye endringene går på å styrke rettighetshavere ved krenkelser av opphavsrettigheter på internett, og til å kunne gå til rettslige skritt når deres rettigheter blir krenket. Endringene gir rettighetshaverne bedre verktøy for å håndheve opphavsretten på internett, bl.a. kan rettighetshavere gå til domstolene for å få utlevert informasjon om hvilket internettabonnement som kan knyttes til opphavsrettskrenkelsene, og det går på tiltak rettet mot nettsted hvor opphavsretten krenkes i stort omfang, type Pirate Bay. Men det er klart at loven er under et visst press med tanke på den digitale tidsalder, når det er så lett å lage kopier og det heller ikke er et stort skille mellom kopien og originalen.

Tilsvarende lover finnes i de fleste land og er samordnet over landegrensene gjennom Bern-konvensjonen, som nesten alle land har sluttet seg til.

Nytt EU-direktiv

En utfordring for opphavsretten er det nye direktivet for opphavsrett som ble godkjent av Europaparlamentet i 2018. Medlemslandene får deretter to år på å implementere direktivet.

Direktivet er i utgangspunktet ment å sikre at de som står bak verkene, faktisk får betalt når fotografier, videoer, musikk og tekst som er beskyttet av opphavsretten, deles på nettet. I praksis har det vist seg at tjenesteleverandører som Google, Facebook og lignende gjennom sitatretten har kunnet referere til f.eks. nyhetssaker og forhåndsvise nyhetssaker uten å betale vederlag til mediebedriftene. Mediebedriftene har derfor tapt potensielle inntekter ved at færre klikker seg inn på egne nettsider. Tjenesteleverandørene må også sørge for at brukerne ikke lenker til eller laster opp opphavsbeskyttet innhold. Det kan bety at de må gå gjennom alt innhold som er brukergenerert for å unngå at opphavsbeskyttet materiale blir publisert. De skal også inngå lisensavtaler med rettighetshaverorganisasjonene.

Mange har tatt til orde for at dette er slutten på internett slik vi kjenner det, og det er særlig to artikler som skaper strid:

Artikkel 11 (ny artikkel 15):Inneholder bestemmelser om nye eneretter for utgivere av nyhetspublikasjoner. En rekke akademikere, blant annet syv norske, har signert et opprom der de advarer mot at reglene vil være skadelige. Ifølge BBC er målet med artikkelen å hindre at tjenester som Google og Facebook bruker materialet til nyhetsprodusenter uten å betale for det.

Artikkel 13 (ny artikkel 17): Pålegger tilbydere av informasjonssamfunnstjenester som lagrer og gir tilgang til store mengder brukeropplastet verk og arbeider å samarbeide med rettighetshaverne for å hindre ulovlig bruk. Tilbyderne pålegges også visse informasjonsplikter, samt at det innføres klageprosedyrer.

Kilde: regjeringen.no

Det finnes to typer opphavsrettigheter:

Økonomiske rettigheter, dvs. at opphaveren kan kreve penger for bruk av verket.
Den andre typen kalles for ideelle rettigheter og omfatter retten til å bli navngitt som opphaver, og et vern mot at åndsverket brukes på en måte som krenker opphaveren eller verket.

Og så er det noen begrensninger:

«Lånereglene». I prinsippet omfatter opphavsmannens enerettigheter enhver form for utnyttelse av verket i det offentlige rom. Opphavsmannen har altså i utgangspunktet fått et slags «markedsmessig monopol». Men en slik altoppslukende enerett harmonerer dårlig med de behov som samfunnet har for å få tilgang til verket. Derfor avgrenses opphavsmannens enerettigheter i åndsverkloven gjennom ulike bestemmelser om fri bruk av åndsverk og andre lovbestemte regler som gir allmennheten tilgang til verket. Disse bestemmelsene i åndsverkloven kalles gjerne med et felles ord for «lånereglene». Åndsverklovens låneregler er avgjørende for den virksomhet som drives i arkiv, bibliotek og museum (abm-institusjoner). Det er disse reglene som ligger til grunn for eksemplarfremstilling, utlån, visning og fremføring av verk i disse institusjonene. Åndsverkloven kapittel 3 (retten til utlån) gjelder bare fysiske eksemplar av åndsverk. Digitale eksemplar av åndsverk som en abm-institusjon har tilgang til gjennom elektroniske nettverk, er ikke omfattet av og kan ikke spres videre med hjemmel i bestemmelsen. Dette skyldes at spredning av åndsverk i et elektronisk nettverk regnes som en tjeneste, og ikke en vare. I disse tilfellene må videre spredning ha hjemmel i avtale.
Vernetiden for åndsverk i Norge er 70 år etter opphaverens død. For filmverk regnes de 70 årene fra utløpet av dødsåret for den lengstlevende av hovedregissøren, forfatteren av filmmanuskript, dialogforfatteren og komponisten av musikk som er frembrakt med henblikk på filminnspillingen. For musikkverk der både tekst og musikk er frembrakt med henblikk på verket, regnes de 70 årene fra utløpet av dødsåret for den lengstlevende av tekstforfatteren og komponisten. En annen viktig begrensning i opphavsrettighetene er sitatretten. Det kan siteres fra offentliggjorte verk uten tillatelse fra opphavsmannen så lenge det gjøres "i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger", som det står i loven § 29. Sitatretten er praktisk viktig. Selv om du ikke har lov å framstille kopier av verket, så har du lov til å gjengi mindre utdrag som sitat uten å spørre om lov eller betale for det. Forutsetningen for å bruke sitat er at du er nøye med å oppgi kilde for sitatet. Et sitat kan brukes for å skape debatt, spre kunnskap, gi kritikk eller for å belyse en påstand. Altså sikre den alminnelige diskusjonsfrihet. Sitatretten omfatter ikke deler av en film eller et musikkstykke som brukes for å skape en stemning. Kun offentliggjorte verk kan siteres og sitatretten er først og fremst aktuell for litterære verk, film og musikk. Andre kunstverk, som bilder og skulpturer, kan som regel ikke siteres. Det kan nemlig krenke opphavsmannens ideelle rettigheter å bare vise deler av et kunstverk. Det er adgang til å gjenbruke offentliggjorte kunstverk som illustrasjoner i kritiske eller vitenskapelige fremstillinger uten at rettighetene må klareres. Dette omfatter digital bruk, dersom bruken ikke er kommersiell. Dette er en slags sitatrett for kunstverk. Det er ikke mulig å angi en bestemt prosentandel av et verk, et antall linjer av en bok eller minutter fra en film eller sang som kan siteres fritt. Dersom verket er kort, som for eksempel et dikt eller et kort filmklipp, kan det siteres i sin helhet.
Den tredje begrensningen er privat bruk. Dersom du eier et lovlig anskaffet eksemplar av et verk, f.eks en CD, så kan du bruke den så lenge bruken er privat. Hva er privat? Regelen om privat bruk gjelder for deg selv, for din familie og nære vennekrets. Tilsvarende som vennekrets regnes andre lukkede kretser der det er en personlig tilknytning mellom de tilstedeværende. Du kan altså kopiere en musikkinnspilling og gi denne til noen innenfor din private krets. Derimot vil ikke en status som "venn" på Facebook eller lignende nettsamfunn alene være en tilknytning god nok.
Klasserom versus forelesningssal. Kulturdepartementet har, i tråd med norsk rettspraksis, sagt at klasserommet er privat. Både størrelsen på klassen og relasjonen mellom personene definerer hva som er privat. Det oppfattes som nær relasjon mellom lærer og elever. Flere klasser som er slått sammen, dvs. baseskoler, er derimot offentlig. Forelesningssalen er definert som offentlig, fordi det er åpent for alle og det er ikke et vennskapsforhold mellom foreleser og studentene. For å utdype; en avdeling på en barnehage, et klasserom på barneskole, ungdomsskole og videregående skole er regnet som privat. Men det er ikke et klasserom eller auditorium på universitet og høyskole.
Kjennskap til Åndsverkloven er også et kompetansemål i grunnskolen (etter 10. trinn). Åndsverkloven (åvl) inneholder bestemmelser om avtalelisens. En avtalelisens er en avtale om opphavsrett som ved lov gis utvidet rekkevidde. Dette betyr at brukere av åndsverk kan henvende seg til én motpart, og fremforhandle én avtale som dekker alle åndsverk på ett område. Det spesielle med avtalelisensen er at den også omfatter verk skapt av opphavsmenn som ikke er medlemmer i organisasjonen som inngår avtalen. Det at ikke-medlemmer bindes av avtalen, er bakgrunnen for at ordningen må ha hjemmel i lov, og det er dette elementet som gjør at avtalelisens skiller seg fra en vanlig lisensavtale.
Grunn- og videregående skoler, høgskoler og universiteter har kopieringsavtale med Kopinor. Det gjør at skolene har en utvidet rettighet til opphavsretten, men kopiering etter avtalene kan bare skje til intern bruk og undervisning.

Bilde: ChatGPT4o-Dall-E3