Maskinbyråkratiet legger grunnlaget for en ny type ledelses og organisasjonsform.

På slutten av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet var verden midt i en industriell revolusjon. Den pågående industrialiseringen, automatiseringen og rasjonaliseringen av samfunnet førte til innføringen av masseproduksjon, og fabrikker ble stadig vanligere. Produksjonsteknologien som ble brukt i fabrikkene førte til standardisering av arbeidet og dannelsen av en ny organisasjonsform kalt maskinbyråkratiet (Mintzberg, 1983). Maskinbyråkrati er en type organisasjonsstruktur preget av høy grad av standardisering, spesialisering og formalisering av prosedyrer og regler. Den er designet for å øke effektiviteten, forutsigbarheten og kontrollen over driften ved å skape et hierarki av autoritet der beslutninger flyter fra topp til bunn. Fokuset ligger på å nå målene gjennom bruk av teknologi og standardiserte prosedyrer, snarere enn individuelt initiativ eller kreativitet.

Maskinbyråkratiet banet vei for en ny form for ledelse der ingeniører fikk en toneangivende rolle i hvordan fabrikker skulle drives, ledes og organiseres. Disse nye ledelsesprinsippene var basert på naturvitenskapelige idealer og prinsipper, og førte til en mekanisk oppfatning av verden og arbeidsprosesser. Prinsippene inkluderte sentralisert planlegging av arbeidet, innføring av stykkprisfinansiering, detaljert overvåking og oppfølging av arbeidet, nedbryting av arbeidet i enkelte deler og funksjonell ledelse fordelt på mange nivåer (Irgens, 2016). Ledelsesprinsippene fokuserte på rasjonalisering, målinger, systematikk og arbeidsflyt og tidsbruk. Dette førte til at en gruppe ledelsesteoretikere utviklet teorier om de mest effektive måtene å administrere og organisere arbeid på, blant disse var Frederick Taylor, Henri Fayol og Max Weber.

Tre perspektiver på ledelse

Taylors perspektiv, også kjent som vitenskapelig ledelse, hadde som mål å øke produktiviteten ved å optimalisere arbeidsprosesser. Han argumenterte for å analysere hvert trinn i arbeidsoppgavene til ansatte og standardisere den mest effektive måten å utføre dem på. Taylor mente dette ville øke produksjonen, redusere arbeidstakerutmattelse og redusere tiden det tok å fullføre arbeidsoppgaver. Han argumenterte også for at ansatte burde bli opplært til å følge disse standardiserte prosessene, og at insentiver burde gis til de som oppfylte eller overgikk produktivitetsmålene. Han brukte også stoppeklokke for å måle effektiviteten av de utviklede prosessene.

Henri Fayols perspektiv var mer fokusert på den overordnede ledelsen av organisasjoner. Han mente at ledere skulle være ansvarlige for planlegging, organisering, kommando, koordinering og kontroll av arbeidsprosesser. Fayol hevdet at disse fem funksjonene var nødvendige for å drive en organisasjon effektivt. I tillegg understreket han viktigheten av en hierarkisk organisasjonsstruktur, med klart definerte roller og ansvar på hvert ledelsesnivå. Han trodde også på betydningen av kommunikasjon, både mellom ledere og ansatte og blant ansatte, for å sikre at alle jobbet mot samme mål.

Max Webers perspektiv, kjent som byråkratisk ledelse, fokuserte på formalisering og standardisering av arbeidsprosesser. Weber argumenterte for at organisasjoner burde drives etter et sett med regler og forskrifter som gjaldt likt for alle ansatte, uavhengig av posisjon i organisasjonen. Dette ville sikre objektive beslutninger og forutsigbarhet i arbeidsprosessene. Weber understreket også viktigheten av spesialisering og kompetanse i organisasjoner, med ansatte som ble ansatt og opplært til spesifikke roller basert på deres ferdigheter og kvalifikasjoner. Han trodde at dette ville føre til en mer effektiv organisasjon, hvor hver ansatt bidro med sin spesialiserte kunnskap.

Selv om hvert perspektiv hadde sine unike egenskaper, delte de alle betydningen av standardisering, spesialisering, opplæring og insentiver for å øke produktiviteten og effektiviteten. Imidlertid var Taylors vitenskapelige ledelse mer fokusert på den enkelte arbeidstaker og optimalisering av ytelsen, mens Fayols perspektiv var mer opptatt av den overordnede organisasjonen og ledernes roller og ansvar. Webers byråkratiske ledelse understreket viktigheten av formelle regler og forskrifter for å sikre konsistent og forutsigbar beslutningstaking.

Litteratur

Irgens, E. J. (2016). Skolen : organisasjon og ledelse, kunnskap og læring. Fagbokforl.

Mintzberg, H. (1983). Structure in fives: designing effective organizations. Prentice-Hall.